Torsdag, 4 uker etter at mamma døde, skulle jeg ha min første sykkeltime på Spenst igjen. Har hatt timer på Fokus uten problem. Timen torsdag gikk ikke. Noen vellmenende ord og omtanke vippet meg av pinnen. Tårer, urolig pust, tanker og minner i et kaos. Mange teknikker ble prøvd; pust/pust/annet fokus etc, det nyttet ikke.
Det er flott at personer rundt en bryr seg, men det er faktisk ikke i alle situasjoner det passer… men hvordan uttykke det?
Siden jeg etter planen skal slutte på Spenst i mai, og jeg ikke er klar for timer der nå, avsluttes en lang epoke. Jeg har sluttet på Spenst. Rart, men likevel godt.
Har begynt å jobbe litt.... men merker at det er ikke store utfordringen, les kneik, som skal til for å få frem tårene. Labil, lite å gå på...Hverdagen med og uten mamma vil aldri bli lik. Dypt elsket, sterkt savnet.
Godt å kunne gå til graven innimellom.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar