En 3-åring er tydelig...

"Det ER mormoren MIN, DET ER MIN MORMOR!"

Tydeligere enn det kan det vel ikke sies av en 3-åring. Han sier også at han vil leke med mormor, samt hver kveld synger vi "Kjære Gud til mormor" (mamma sang alltid Kjære Gud jeg har det godt, som natta sang). Jeg tror min lille kjære gutt savner mormor. Det gjør også at vi har henne med i det daglige. Det er godt og vondt på samme tid.

Vår lille tulle er blitt 7.mndr og sitter nå alene! Det var noe jeg så gjerne skulle sagt til mamma... mye annet skulle også blitt fortalt. Men jeg tror på en måte hun er med oss.

Ofte når jeg sitter i stua, venter jeg på at mammas raske skritt skal høres når hun går opp trappen. - men de kommer ikke...
Hun kom også alltid med sin mening om det som skjedde, eller burde/skulle skje. Hennes oppriktige meninger telte i hverdagen -de var gode å få selv om jeg ikke alltid var enig.

Å KLATRE

Hverdagen er innimellom som å klatre, klatre uten sikring.

Jeg vet ikke om jeg kommer opp veggen, eller om jeg finner nok feste til fingre og tær slik at jeg står støtt. Styrke må man også ha for å komme opp.

Det er da man oppdager at man har styrke – styrken til i å mestre det som kommer. Ja, man kan bryte sammen innimellom, men man kommer likevel opp veggen. Man oppdager også at man har et sikkerhetsnett/tau. - Familie og venner. De ser når dagene er tunge, de støtter. Barna gir kjærlighet, krever oppmerksomhet & tilstedeværelse, og tåler at mamma gråter en skvett.

Å klatre er vanskelig, men man lærer så lenge man prøver. Og man finner måter å mestre det som skjer….