"Du må komme deg videre, Therese. Vi vil aldri glemme henne"
Dette sa min fantastiske pappa til meg forrige uke.
Det er jammen enklere sagt enn gjort. Jeg GREIER IKKE. Jeg vil, ønsker osv, men jeg greier ikke å slippe taket.
Var på tur i helgen. Store deler av familien var der. Flott det, men også usigelig trist. Tanten min holdt Alice-min, lekte og koste (og det liker jeg godt at hun gjør), men fikk et utrolig stort savn der og da.
Føler at jeg nå bare MÅ slutte og grine.
Men samtidig vet jeg at en sorgprosess takles forskjellig. Hvor lenge er det lov? Vet ikke hva omverdenen sier til slikt, sikkert noen uskrevne regler her også. Det er som å være nyutdannet, hvor lenge kan man kalle seg det ? Hvor lenge kan man skylde på det når det er noe man ikke takler. Denne utdanningen skulle jeg ønsket jeg var for uten. Livet er en lang skole, men skulle ønske vi kunne velge fag...
Jeg sliter...
.JPG)
Her går mamma og Didrik på tur i juli i fjor.Mamma, jeg trenger DEG!
Jeg tror ikke det er noen regel - noen "fasit". Ingen sorg er lik. Å slippe taket kan man først gjøre når man selv er klar. Og som så mye annet i livet, skjer kanskje det når man minst venter det. Kanskje kan eller skal man aldri slippe taket helt, men løsne det litt, for å gi rom for det andre man trenger i livet. Og når det er gode dager eller timer, så se på dine vakre små og vit at de er to som trenger DEG!
SvarSlett